Rehabilitering av bad

Rehabilitering av bad, Norges Høyesteretts dom av 18. juni 2018.

Innledning

Forbrukeren ble dømt til å betale rørleggerbedriftens advokatutgifter for alle instanser – de summerte seg til ca. kroner 332 000, hvorav drøyt kroner 278 000 for Høyesterett. Forbrukeren hadde i tillegg utgifter til egen advokat.

Forbrukeren møtte ikke i forliksrådet. Han anket ikke dommen derfra. Han sendte en e-post til forliksrådet hvor han klaget på dommen. Han fikk rettledning om hvordan dommen kunne ankes, men fulgte ikke opp dette. Deretter (etter at uteblivelsesdommen var rettskraftig) anla han saken for tingretten som ble avvist.

Dommen illustrerer godt at det kan være fornuftig å konsultere advokat tidlig i en slik prosess. Den illustrerer vel også at det kan være grunn til å benytte det «lavterskeltilbud» for tvisteløsning som forbrukerrådet representerer. Uteblivelse derfra og manglende oppfølgning av saken deretter, kan ha medført rettstap for forbrukeren. Hvorvidt det var hold i hans innvendinger til rørleggerbedriftens vederlagskrav, får han aldri besvart. Spørsmålet om hvorvidt han i forliksrådet kunne oppnådd en fornuftig mellomløsning forblir ubesvart. Alle hans innvendinger ble rettskraftig avgjort av forliksrådet i uteblivelsesdom.

Saksforholdet

En rørleggerbedrift hadde påtatt seg arbeid med rehabilitering av bad hos en forbruker. Forbrukeren var lite fornøyd med oppdragets utførelse (mangler og forsinkelser). Han holdt tilbake kroner 200 000.

Rørleggerbedriften tok ut forliksklage. Vedlagt klagen lå utskrift av e-poster fra forbrukeren der denne bestred hele kravet med grunnlag i forsinkelser og mangler.
Forliksrådet avsa uteblivelsesdom og ga ved denne rørleggerbedriften medhold. Forliksrådets uteblivelsesdom ble rettskraftig.

Forbrukeren reiste deretter ny sak mot rørleggerbedriften ved tingretten med påstand om erstatning og tilbakebetaling av overfakturert beløp. Saken ble avvist av tingretten som mente at kravene var rettskraftig avgjort ved forliksrådets uteblivelsesdom. Forbrukerens anke ble forkastet av lagmannsretten. Lagmannsrettens kjennelse ble påanket til Høyesterett.

Spørsmålet

Spørsmålet for Høyesterett var om forbrukerens krav på tilbakebetaling av overfakturert beløp og erstatning var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. I så fall skal saken avvises, jf. tvistelovens § 19-15 tredje ledd.

Høyesteretts kjennelse.

Høyesteretts kjennelse ble avsagt etter at saken var behandlet i avdeling.
Høyesterett var ikke i tvil om at et krav om prisavslag er å anse som en innvending mot vederlagskravet. Innvendingen kan da ikke senere fremmes i en separat sak.

Spørsmålet ble deretter om dette kravet (på prisavslag) var rettskraftig avgjort ved forliksrådets uteblivelsesdom. Dette beror på en tolkning av uteblivelsesdommen. Det var uten betydning at forliksrådet ikke uttrykkelig tok stilling til forbrukerens innvendinger mot rørleggerbedriftens krav om betaling. Det var reglene om fraværsdom som medførte at forliksrådet ikke uttrykkelig tok stilling til motkravet.

Høyesterett behandlet deretter erstatningskravet og pekte på at erstatningskrav grunnet kontraktsbrudd tradisjonelt er blitt behandlet annerledes enn prisavslagskrav. Det ble vist til flere eldre avgjørelser som hadde tillatt at det ble reist sak om erstatning mot den som hadde et vederlagskrav selv om vederlagskravet var rettskraftig avgjort.

Etter en gjennomgang av lovens forarbeider og nyere rettspraksis kom Høyesterett til at det er «grunnlag for å kunne rekne både krav på prisavslag og krav på skadebot for kontraktsbrot som same krav». Og videre: «Dersom prisavslag blir sett fram som motsegn mot vederlagskravet i den første saka, kan det etter omstenda ikkje fremjast nytt krav om skadebot for det same kontraktsbrotet i ei ny sak.»

Spørsmålet ble deretter om erstatningskravene (etter håndverkertjenestelovens § 28 eller § 32) var rettskraftig avgjort ved forliksrådets uteblivelsesdom.

Svaret på dette spørsmålet var (i motsetning til svaret hva gjaldt prisavslagskrave) «ikkje like tvillaust».

Det ble fremhevet at det er nødvendig å se på realiteten bak de fremmede kravene. Realiteten var, hva enten det ble krevet prisavslag eller erstatning, at forbrukeren var misfornøyd både med kvaliteten av og fremdriften i rehabiliteringsarbeidene. Denne misnøyen var grunnen til at han holdt betaling tilbake og at rørleggerbedriften derfor måtte fremme saken for forliksrådet.

En slik tilnærming med fokus på realitetene bak de fremmede krav, ledet til følgende konklusjon avslutningsvis i avsnitt 42:

Det er etter mitt syn då mest treffande å rekne også dei kontraktsbrotskrava som er sett fram i denne konkrete saka som så nært knytte til kravet som vart fremja for forliksrådet at dei er motsegner som er rettskraftig avgjorde ved forliksrådets dom.

Anken ble forkastet.

Relaterte Artikler